| To my home page |
|
|
 |
Hvorfor mobbe?
Ikke mobb kameraten min for
se hva mobbing kan føre med seg. |
E-mail me |
  |
||
|
Historien er til for å lære av. Lære at det ikke fører noe godt med
seg å mobbe andre. La oss dra over hundre år tilbake i tid. Til 1918. Enden av første verdenskrig. Seierherrene skulle absolutt ta med seg taperen, Tyskland, til en jernbanevogn ved landsbyen Rethondes i Compiègneskogen for å undertegne fredsdokumentene. Slik mobber man som seierherre. Drar den allerede slagne motstanderen med inn i skogen for å ydmyke så mye som mulig. En ukjent skog nord for Paris som for øvrig er kjent som startpunktet for sykkelløpet Paris-Rubaix. Etterpå feiret de seirende parter uten tyskerne i det franske slottet Versailles og skrev sitt eget sluttdokument hvor de tvang Tyskland til å følge deres vedtak: "Tyskland får ikke lov til å ..." Mye skjedde etter denne krigen, blant annet begynte en bestemt østerriker å tenke. Han ble satt i fengsel og da tenkte han mer, og skrev bok. Han fikk etterhvert flere med seg, men glømte aldri jernbanevognen. Han vant valg, på sin måte, og tok makten i Tyskland ved å legge skylda på jødene for det som skjedde etter jernbanevognen. Litt enkel mobbing som ingen burde gå for som sannhet. Men i nød gjør man mye. Han fikk bygget opp en ny hær, nytt flyvåpen og ny marine, stikk i strid med Versailles-traktaten. Mens jernbanevognen lyste i det fjerne... I mai 1940 hadde han fått kastet engelskmennene ut av fastlands-Europa, besatt Tsjekkoslovakia, Østerrike, Polen, Danmark og Norge. Og ydmyklet Frankrike, som ble delt. Den tapende delen tok han med til .... jernbanevognen i skogen. Og mobbet tilbake. Krigen fortsatte og da den sluttet var mange mennesker døde og mye var ødelagt av byer og landområder. I hele verden.  Slik så det ut i Tysklands hovedstad, et minnesmerke 26 år etter krigens slutt. Man får ikke lov til å glømme ødeleggelsene selv om de for det meste er bygget opp igjen.  Også jødene er minnet. Med 2 711 steinklosser. Monumentet, som ligger like ved Brandenburger Tor, er tegnet av den amerikanske arkitekten Peter Eisenman. Det består altså av 2 711 store betongminnesteinener av forskjellig høyde, alle med grunnflate på 2,83 x 0,98 meter. Rekkene er satt i en avstand på 95 centimeter som gjør det mulig én person å gå mellom dem, mens det er for trangt til to personer.  Eisenman er av jødisk hærkomst og er lur. Han har plassert et minnesmerke over sine 6 millioner døde jødiske slektninger på den grunnen hvor nazi-Tysklands propagandaminister hadde sin bunker. Antallet steinklosser kan synes tilfeldig, men 2 711 er det samme som antall sider i Talmud som er en oversikt over rabbinske diskusjoner om jødisk lov, jødisk etikk, skikker, sagn og historier, som jødisk tradisjon anser autoritativ. Lur deling av informasjon kan vi like. En mobbet slår tilbake. Den tyske riksdagsbygningen ble bombet i senk, men i den gjenoppbygde bygningen finner vi et nytt eksempel på mobbing.  Det finnes en del kunstinstallasjoner i bygningen. En av de mest interessante består av en uhyggelig streng korridor foret med forsendelsesbokser av metall. Hver er merket med navnet på et av Tysklands valgte parlamentariske medlemmer fra 1919-1999, østerrikeren Adolf Hitler blant dem. Beslutningen om å inkludere nazistlederen ble selvfølgelig ikke tatt lett på, men det tjener som en nøktern påminnelse om at nasjonalsosialistene opprinnelig fikk makten via demokratiske midler. Boksen merket med Hitlers navn blir konsekvent vandalisert av besøkende; bevis på at kunsten kan fremkalle kraftige svar. Får ikke ligge i fred, litt mobbing post mortem.  Men vi skal hvertfall ikke mobbe tyskerne for sin gamle byport, Brandenburger Tor. Den har hatt mange reelle og ikoniske funksjoner, men vi ser fremover. Nå ønsker man å bruke den til å symbolisert frihet og ønske om å samle den tidligere delte byen. Under murens fall i november 1989 samlet det seg flere tusen mennesker i området rundt porten for å feire. Kudos!!! |