To my home page

Takk for femti...

I 2020 hadde Ole Paus virket som artist i femti år.

Her er en liten gjennomgang som en ydmyk takk

Beklager eventuelle brudd på rettigheter til åndsverk

E-mail me

La meg begynne med platebegynnelsen.
Ole Paus sin første plate ble sparket i gang av Kragerøs Alf Cranner: "Der ute, der inne" i 1970. En plate (det het ikke album den gang) som få med hånden på hjertet kan si at de har hørt. og ennå færre at de har kjøpt.
"Inger Lise danser samba" og "Rhoderick Nilsen" er nok de sangene som sitter mest igjen av de atten visene om bymiljøet.

Men omslaget, coveret, tilsa at dette var en artist som ikke brydde seg om tillærte rutiner som hadde gjort sitt inntog på arenaen. Den store internasjonale visebølgen var i gang, "peace and love" og alt det der. Men Ole Paus valgte ikke blomster eller anti-atomvåpentegn, men et bilde av Edvard Munch som omslags-foto på sin første plate.
Dvs illusjonisten Tore Torell kopierte Munchs bilde av kristianiabohemen Hans Jäger og brukte det som coverfoto.


Platecoveret av Tore Torell (1970)	Maleriet til Edvard Munch av Hans Jæger (1889)

Noe var på gang

Den neste plata, Garman, ble enda mer sofistikert. Ja, noen beskriver de to neste platene som en vellykket hybrid av visesang, rock og jazz.
I stedet for en gitar og sang med diverse musikalske pålegg fra Rosenborg studio i Oslo, så ble denne spilt inn med rockegruppa Pussicats, i Tromsø.
Historien sier at det var vanskelig å finne penger til reise nedover til hovedstaden igjen, og at det derfor ble arrangert en turne for å dekke utgiftene.

(Foto: Frits Solvang)

Mine første opplevelser med denne platen var på russefester i 1973. Platen ble spilt om igjen og om igjen. Og (litt personlig) 17. mai, grunnlovsdagen, var det denne platen jeg sovnet til som "nyutsprunget" rødruss. Og våknet til neste dag.
Den hadde en sound, en tekst og en fremføring som gikk rette hjem til meg og mine venner.
"Leieboer", "Jacobs vise", "Damen i dalen", "Trøstevise i ren A-dur" og alle de andre.

Lytt selv og forstå.

"Hvis noen spør hvorfor jeg gråter, så er jeg slettes ikke trist. Det er bare en ny form for latter som er øvd inn siden sist." "Så hold meg, en ny dag er nær Og den er ingenting å være redd for"
	Den tredje platen til Ole Paus var "Blues for Pyttsan Jespersens pårørende". Denne gang med rockemusikk fra Popul Ace og amerikanske Stefan Grossman. Dvs Arne Schulze , Terje Methi, Thor Andreassen og på piano Ketil Bjørnstad Titler som "Skammens fontene", "Merkelige Mira", "Blues i råtten G-dur" og "Da tåken lettet" gir bilder om virkeligheten rundt unge Paus.
"Så tøm ditt beger til bunns, og se deg om. Det hviler skygger over veiene vi kom. Målet er stort og selv om ingen kan sette noe navn på det som skjer Er vi klovner underveis mot dit hvor ingen drømmer mer."
Så kom Ole Bull show som mest av alt huskes for Gunner Bull Gundersens tekster, blant annet "Den gang skikkeligheten kom til byen" Med suksessen fulgte muligheten til å lage et eget plateselskap. Det kom i 1975 og fikk navnet Zarepta.
	Den første utgivelsen på nytt platemerke var "Lise Madsen, Moses og de andre", en dobbel LP med Kjetil Bjørnstad. Mye fin musikk og tekst, kanskje den beste tekstlinjen er den som er gjentatt av flere: "Det er sagt at livet er ikke alt, men likevel er det det eneste vi har".
La det være nevnt i Bjørneboe-året 2020 at Ole Paus fikk Jens Bjørneboe i studio for å deklamere egne dikt. i 1976. Lp-en fikk navnet "Våpenløs". Til å forestå tonefølge fikk han med seg Arne Domnerus, Rune Gustavsson, Georg Riedel og Egil Johansen. "Når dagen er kommet, og timen er kommet Og du skal bli stilt opp mot muren og blø Og de som holdet av deg For lengst er gått fra deg Da skal du få se: Det er ensomt å dø" (Bjørneboe) Platen ble innspilt i slutten av april 1976, få dager før Bjørneboes død
	I 1977 kom den første musikalske avisen "Paus-posten". I denne og de påfølgende benyttet Ole Paus skillingsvisen til å kommentere samfunnsaktuelle saker. Paus-posten ble som oftest skrevet, innspilt og utgitt på under en uke, og inneholdt stort sett besk satire og harselering med navngitte kulturpersonligheter og politikere Fra den første av disse husker jeg særlig «Balladen om Sylvia Rafael og Herr Annæus Schjødt», «En sang vedr. konserthuset i Oslo», «Et stev om Herr Lars Gule, Larvik» og «Balladen om Fru Gunvor Galtung Haavik»
	Og Nye Paus-posten kunne også skilte med tiltler som vinklet seg mot ressurspersoner: «Berge Furre Boogie Woogie», «Tigris O'hoi», «Balladen om Arne Bendiksens tapte ære», «Gråt, bare gråt, Argentina» og «Balladen om L. J. Dorenfeldt» Som musikalske hjelpere hadde han funnet fram Georg Keller, Halvard Kausland, Anne Karine Strøm og Anita Skorgan

Så fulgte utgivelsene som perler på en snor, noe nytt stoff, noe nyinnspilt, noe remixet, noe solo og noe med andre. Noen har tatt på seg jobben å oppsummere (fra wikipedia):

Zarepta (1974), Ekte Paus (1975), I anstendighetens navn (konsertalbum som ble belønnet med Spellemannprisen i klassen årets viseplate i 1976), Paus-posten (1977), Nye Paus-posten (1977), Sjikaner i utvalg (1978), Siste Paus-posten (1978), Leve Patagonia (med Ketil Bjørnstad og flere) (1978), Kjellersanger (1979), Noen der oppe (1982),

Bjørnstad/Paus/Hamsun med tonesatte dikt fra diktsamlingen "Det vilde kor" av Knut Hamsun, sammen med Ketil Bjørnstad.
Dette er forøvrig den eneste diktsamlingen som nobelprisvinneren Knut Hamsun gav ut, 4. mai 1904. LP-en kom i 1982.
Blant annet med "Om hundrede år er allting glemt"
"Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt." (Hamsun)

Svarte ringer (1982), Grensevakt (1984), Muggen manna (1986, Stjerner i rennesteinen (1989), Salmer på veien hjem (Utradisjonell tolkning av flere salmer i Helgerud kirke, med Kari Bremnes og Mari Boine Persen) (1991), Biggles' testamente (1992),

Mitt lille land (utgitt i sammenheng med folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994) Skulle senere bli en nasjonalskatt.
"Mitt lille land
Et lite sted, en håndfull fred slengt ut
blant vidder og fjord"

Jeg kaller det vakker musikk: Hjemmevant utenfor - Ca. 40 Beste (dobbel samle CD med 48 sanger, 1994),
Hva hjertet ser (1995), Stopp pressen! Det grøvste fra Paus-posten (1995),
To rustne herrer (første album med Jonas Fjeld) (1996), Pausposten Extra! (1996), Det begynner å bli et liv (med Oslo Kammerkor) (1998), Damebesøk (med Jonas Fjeld) (1998), Den velsignede (2000), Kildens bredd (med Ketil Bjørnstad) (2002), Tolv rustne strenger (med Jonas Fjeld) (2003), Profeten - Kahlil Gibran (med Ketil Bjørnstad) (2003), En bøtte med lys (2004), Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen (2005)

Jul i Skippergata (2006)
En juleplate innspilt i Skippergata på Kirkens Bymisjons kafe ”Møtestedet”. Med kjente og nye julesanger i samsang med kafeeens gjester. ”Møtestedet” er et sted for mennesker med rusproblemer. Med stedets gjester som tilhørere og med-sangere fikk denne utgivelsen fått en helt egen nerve og autentisitet.
Medmusikere er Sveinung Hovensjø på bass, Per Kolstad på piano og orgel og Ottar Nesje på trommer. Og flere.

Her kan du få med deg ”Sang fra en lys morgen”, ”Deilig er jorden”, ”Stille natt” og ”Her kommer dine arme små”, og egne oversettelser: ”Hellige natt”, ”I en steingrå vinter”.

"Det fineste med julen er jo historien om hvordan det svakeste vinner over det sterkeste. I julefortellingen er et nyfødt barn sterkere enn den største krigsmakt."

Den store norske sangboka (2007), Paus synger Paus (2009), Dugnad for Haiti - Live fra Operaen (med flere artister) (2010), Mitt lille land (med flere artister, utgitt 22. september 2011), Avslutningen (2013), Frolandia (2015), Sanger fra gutterommet (2016), 1970-tallet (2019), 1980-tallet (2019), Så nær, så nær (med et utvidet Motorpsycho i 2020)

Jeg har opplevde Ole Paus sammen med mannskoret Gaasehud, på turne, i kirkekonsert og klubbkonsert. Like rolig og dedikert hele tiden.

I 2011 , på den Norske klubb i London, måtte Ole Paus spontant hente frem gitaren og synge "Mitt lille land"

På nattklubbb i London. Ole synger (som alltid) på norsk

Julekonsert i den norske sjømannskirka i London

Ole Paus og Mannskoret Gaasehud på Kilden teater- og konserthus

Takk Ole Paus,
takk for femti år med musikk, tekster og opplevelser.

Etterord:
Ole Paus sovnet stille inn på Drammen sykehus kl. 01.16 natt til tirsdag 12. desember, med noen av de nærmeste rundt seg.

"Livet er ikke alt, men likevel er det det eneste vi har!"