 To
my home page |
|
||
Mitt musikkvalg 70-åra.
Jeg har lyst til å vise hvilken
musikksmak jeg har hatt opp gjennom årene.
Den første og hittil eneste sangen jeg husker fra 50-tallet er "Lille-Grethe" (Kausland) med "Teddien min", Beatles dominerte 60-tallet. Men så da... |
E-mail me | ||
  |
|||
|
Hva man liker av musikk er avhengig av hvilke kilder til musikk man
har tilgang til. La oss være enige om det. Speidersamlinger innholder mye sang. Der fikk jeg et ny møte med en Beatle: George Harrison med "My sweet Lord", en sang som slo godt an som allsang på begynnelsen av 70-tallet. Jeg begynte på Stavanger Katedralskole i 1970 og ble kastet rett i det. Allsang og Lillebjørn Nilsens sanger ble gjennomgangsmelodien i friminuttettene. En gitar og mange stemmer. En av mine klassekamerater fikk åpnet døra til sangsalen og spilte piano for oss. Rock og blues. Så trakk han frem en tverrfløyte og gikk over til Boureé av Bach. På en fot. Og han var flink. Senere fikk han tilnavn som «Mr. Blues» og «Norges ukronede blueskonge»: Reidar Larsen. For meg viste han den nye musikken: live. Evig takknemlig.  Mitt gymnas, som det het den gang, ligger helt til venstre i bildet over. Sangsalen er bygning nr 3 fra venstre. Hvitt langs vannet. I denne sangsalen spilte elevene teater. Fra 1886 av. Mange teaterartister fra Stavanger har fått sin gode begynnelse her. Etter hvert med instruksjon av profesjonelle skuespillere fra Rogaland teater. Det var nok her teaterinteressen min for alvor tok av, etter et en initering med Egners "Prinsesse Vilikke" på 60-tallet. Her brukte vi juleferien til å bygge scene fra flatt gulv, hang opp scenografi og lyskastere. Og spilte forestillinger i januar. I 1970/71 var det Brecht/Weills "Tolvskillingsoperaen" som stod på plakaten. Med orkesterleder Ståle Wikshåland (senere musikkprofessor) og alternerende på piano Håkon Berge (senere komponist etc) og min klassekamerat Reidar. Sterk opplevelse som har brent seg inn i mitt minne. "Og en hai har haiens tenner, det er tenner alle ser. Men Macheath han har en kniv han, ingen vet hvor kniven er" Russetiden ble moderat feiret, men natt til 18. mai vil bli husket. For musikken. Platespilleren sveiv så lenge noen skiftet plater. Og Ole Paus sin "Garman" var en hit. Så var det neste flytting, nå kun ned til Kristiansand for disktriktshøyskole. Vi fikk en leieboer som fikk meg til å lytte til to LP-er og to artister: Don McLean og Carole King, med henholdsvis "American Pie" og "Tapestry". Tusen takk Fridtof for fine loftstimer. Og så ble det studentorkester. Jeg spilte ikke noe relevant instrument i et studentorkester, så jeg organiserte meg inn som notebærer. Trommeslageren, Arnfinn, fikk etter hvert en idé, hva med å kjøpe fløyter og lære oss å spille på dem. Som sagt så gjort. Og med grunnleggende blokkfløyteteknikk begynte jeg å spille fløyte. Mye gøy, men gav meg også innspill til fløytemusikk. Ikke bare piccolosoloen på Sousas "Start and stripes", men også nederlandske Thijs van Leer sine klassiske LP-er, og svenske Bjørn J:son Lind sine eksperimentalle jazz-rock LPer. På kveldene/nettene samlet vi oss med profesjonelle forsvarsmusikere og ble dradd inn i rockete brassmusikk: "Blood , Sweat and tears." Supplert med litt ren jazz. Bassgangen til Georg Riedel på "Visa från Utanmyra". Og det evige spørsmålet om hvorfor ikke slidejobben på "Big Spender" stemmer. Vi fikk også med oss noen av "store" på live-konsert i byen: Oscar Peterson med lag og Stan Getz med lag. Peterson som ved en feil ikke signerte flygelet på Teateret. Vi dannet et storband og fikk med oss Sigurd Køhn som første alt. For en musiker. Men han hadde begrensninger: Han kunne kun ikke spille i helgene når han ikke var i Oslo og lærte mer saksofonspill med Jan Garbarek. Fløyta gav meg og innsmett i visegruppa "Oliven", en gjeng som også drev med amatørteater, og jeg ble med.
Og fikk et møte med en fantastisk kulturarbeider og menneskekjenner, Alex Scherpf. Tyskfødt selvlært teaterinstruktør som jeg startet et mer en 20-åring samarbeid med. Han som instruktør og jeg som regiassistent og stage-manager. På slutten av 70-tallet dro mange av våre venner til USA for å lære seg mer innen musikkens verden. Alex og jeg ville følge opp og hadde tanker om å ta instruksjons- og produksjonsutdanning der over, gjerne New York eller Los Angeles. Men det ble med tanken. Jeg fikk være med på en historisk begivenhet, viste det seg etterhvert. I mai 1979 viste vi "Til lykke med dagen" av Jens Bjørneboe til musikk av Bjørn Ole Rasch (senere Norges første professor i rytmisk musikk). Avisomtalen av forestillingen kom merkelig nok av en publikummer da alle de planlagte forestillingeme var over. Men jeg sang og spilte sammen med en fin gjeng amatører. 70-tallet tonet rolig ut kan det synes som. Men noen gikk med planer som eksploderte på 80-tallet. |
