 To
my home page |
|
|
Min kultursmak i 80-åra
Jeg søker her å vise hvilken
musikksmak jeg har hatt opp gjennom årene. Og med musikk kommer
også annen kultur.
Den første og hittil eneste sangen jeg husker fra 50-tallet er "Lille-Grethe" (Kausland) med "Teddien min", Beatles dominerte 60-tallet. På 70-tallet ble det åpnet opp for flere forskjelligheter. Så kom 80-tallet.... |
E-mail me | |
  |
||
|
Vi er enige om at det man liker av musikk er avhengig av hvilke kilder til musikk man
har tilgang til. Som jeg som nå hadde kommet til en by og et miljø som
turde litt. Og som hadde tilgang til å gjøre ting for publikum på
større scener. la fortida være i fred la åttiåra komme, det er de du kan gjøre noe med sang Tramteateret i 1979/80 Musikkteater var på vei inn igjen. I Kristiansand ble det våren 1980 slått på stortrommene. Et ungdomskorps, en balletforening og noen profesjonelle aktører og sangere gikk sammen om å lage et musikkshow på Kristiansand teater. Med det pretensiøse navnet "Showtime". Glamour og eleganse, amerikansk storband-sound og hippi-minner ble samlet sammen og levert som en helaftens forestilling. Harald Rødal arrangerte musikken, Esther Hoff koreograferte, Alex Scherpf regisserte og Fred Hoff produserte. Og jeg var med som skuespiller, tekniker og scenemester. Og litt til.  Jeg, en danser (Tove Brit Olsen) og Kirsti Jacobsen i baren da Kirsti sang "Stardust" av Hoagy Carmichael. Foto Terje Strømsvåg. Premiere i mars, ny premiere i juli for å erstatte Dizzie Tunes og turné på høsten. Heftig mange forestillinger til å være amatører. Men vi gjennomførte med stil. Og knyttet uvurderlige kontakter.  Bildet over er en PDF-scanning av et avisbilde. Ikke helt bra kvalitet, men nok til dokumentasjon. Til venstre Steinar Endresen (som ser ut til å se lyset), jeg med V-tegnet, Hilde Hefte som synger og spiller gitar og jenter fra balletten (Kristin Wallevik og Turid Kolnes m.fl.) dandert rundt oss. Det var meningen å gjenskape suksessen i 81 med et nytt tema. Men det ble ikke tid til det. Showtime tok en pause. Men ikke jeg. Jeg spilte "Vår Herre" i Christianssands Amatørteaters oppsetning av "Trollspill" av Peder W. Cappelen. På en nydelig hvit scene som det er gøy å lage lysspill på. Den hvite dressen jeg bar som golfspillende Vår Herre gav meg også innsmett ved "Fabelteatret", en annen kreativ amatørguppe, i 1981. Vi gjorde blant annet til beste "En maler kommer sjelden alene" av Dario Fo. Og reiste på turne til Bergen. Noen venner var i gang med å danne et rockeorkester. De hadde prøvd seg på pønk-rock, men gikk nå over til progressiv rock, under navnet Boys Voice. Litt roligere og mer melodiøs. Jeg syntes det hørtes greit ut, men hadde ikke kompetanse til å spille med musikalsk. Så jeg tok ansvaret for kreativ lyssetting. Med hell. Brukte aldri det store lysanlegget, men søkte kreative uttrykk ved hjelp av enkle midler: Farger, lysretning og intensitet. Jeg hadde funnet min nisje. I begynnelsen av mars  1982 fortsatte "Showtime", denne gang med
musical-vinkling pluss
litt til.Samme korps, samme ballett, men litt utskifting på artister. Vi presenterte jazz og country, blandet med musikk fra "Cabaret", "Hair" , "Annie, Get your Gun", "Porgy and Bess". Men uansett, veldig amerikansk inspirert. Sommeren 82 skjedde ellers to ting som kan nevnes. Alex Scheprf ble ønsket velkommen inn på Statens teaterskole for å få dokumentert sin instruktørkompetanse. Meldingen kom midt under en forestilling via intern voice-over. Så etter et kollektivt brøl gikk showet videre. Og jeg fikk fast ansettelse i en statlig etat som pr definisjon stod langt fra de opptrukne kulturlinjene. Inger Lise Andersens "Jeg fant min frihet" slo tilbake på meg selv. Året gikk og ved juletider ble min familie redusert med en, min far fallt fra. Høsten 1983 dro jeg til Oslo for å lære mer etatsfaglig. Og havnet igjen midt i en kulturell gjeng. Noen skuespillere/sangere og dansere hadde gått sammen om å sette opp musikalen "A Chorus Line". Og jeg traff noen i ledelsen. Fikk sett forestillingen tre ganger og ble inspirert. Min mor ble invitert med i PR-videoen for "Her kommer Julius.." skrevet av Terje Formoe, en bekjent fra den frivillige kulturorganiseringen. The Monroes ga ut "Sunday People" og noe begynte å skje på musikkfronten. Tilbake i Kristiansand tok jeg sjansen og instruerte min første taleforestilling. Og ensemblet på scenen la plutselig inn en strofe fra "Lenge leve livet" med Dollie de Luxe som nettopp hadde vunnet den norske Grand Prix-finalen. Impulsivt og profesjonelt innspill. Forestillingen var forøvrig "En tilfeldig anarkists hendelige død" av Dario Fo. Eldri Nærum. som var utpekt til å være sjef for den neste Uka-revyen, synes det jeg gjorde var bra og spurte og jeg ville være instruktør for Uka-revyen 1985 med premiere i mars 85. Sånn sier man ikke nei til... Eldris bror, Knut, skrev det meste av denne revyen og var en god diskusjonspartner i utviklingen av forestillingen som ble kalt "Glitter & Stash" Tematisk spunnet over NRKs satsing "Lørdagssirkuset". Med studenter i alle rollene ble det en fin forstilling med bra kritikk. Somrene 1984 og 1985 ble det avholdt sambafestival i Kristiansand. Mye samba-musikk og utkledde mennesker. Jeg holdt med til ordinære klær og hjalp til med det tekniske. Men ble engasjert i samme periode med Radio Stampa, nærradioen var sluppet løs og vi kunne spille musikk og lage underholdning som folk i lokalsamfunnet likte. I mai 1985 vant Rolf Løvland den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix med "La det svinge" fremført av Bobbysocks Sommeren 1985 ble det presentert en ny runde med "Showtime" . Samme amerikanske vinkling, men jeg var ikke like engasjert som tidligere. Høsten 1986 var det inn til Oslo igjen og mer påfyll med etatskunnskap. Og ellers kulturelt til noe helt nytt. I Oslo fikk jeg losjert meg nær sentrum hvilket gjorde det enkelt å ta seg en runde på byen. En kveld jeg gikk gjennom Operapassasjen traff jeg en gammel bekjent fra teaterjobbingen, Helge Johansen. Han nærmest dro meg inn i sceneinngangen på den gamle operaen og tilbød meg en stilling sim hjelpemann på lys. Og jeg var med. Dermed fikk jeg være med og oppleve operaforestillinger. Den første var "Anne Pedersdotter", så "Don Giovanni ", "Tosca", "La Boheme" og en hel del balletter. Og attpå fikk jeg betalt for det. Den Norske Opera holdt altså til i Folketeaterbygningen. Gammelt og ærverdig med mye manuell scenejobbing og dermed god kontakt med aktørene. Men med dreiescene som vi gikk rundt for å komme på jobb og scenografi til alle standard forestillingen lå lagret i veggene oppover. Som motvekt fikk jeg et besøk på den nye scenen til Det Norske Teateret og fikk med meg "Cats" fra kontrollrommet. Både byggingen av scenografi og fremføring av forestilling. Mye forskjeller i teknikk, men fremføringene hadde samme krav. Så ble det nesten gjennombrudd i internasjonal film. Et italiensk filmselskap ville lage en spillefilm om en italiener som møter nordmenn i oljelandet (Sottozero) . Jeg ble tilfeldig med og fikk en rolle med "15 sec of fame", som "han med latterdøra på vidt gap. I tidsriktig Per Spook genser (skjermdump):  Full av nyladet musikalsk og kulturell ballast reiste jeg sørover. Og ble mottatt av en gjeng som ville sette opp intimforestilling med meg i instruktørrollen. På ca 3x3 m sceneareal og plass til 88 personer presenterte vi "Med tenna i tanga´n".  Knut Nærum, meg selv, Kjell Hjelmerud, Rune Andersen og Sigrid Bjørnaali. Typisk nok var ikke musikerne med på dette første bildet av ensemblet: Øystein Hakestad (piano), Rolf Kristensen (gitar), Lars Løken (bass) og Dene O'Neill (trommer). Foto Kjartan Bjelland. Vi rakk to forestilinger til før 80-tallet takket for seg: "Tanga for To" (88) og "Tatt med Tanga" (89). Med oppdatert reprise på høsten. Og etterhvert gled Alex Scherpf stille inn på regisiden. Mye fin musikk og presentasjon av aktuelle artisters kjente låter. På vår måte. Av fine opplevelser kan nevnes da Jahn Teigen impulsivt hoppet opp, eller bort, på scenen og var med og sang på "Positiv"/"Optimist". Oslo-russen spilte hvert år en revy, og ville i 1988 spille på et nytt sted: Black Box scene på Aker brygge. Og Alex, som regissør, dro meg inn til Oslo for å hjelpe til. Heftig jobbing i mai med mye nattarbeid siden "våre" hjelpere jobbet i NRK eller på andre teatre/forestilliner. Jeg fikk oppleve den unge Kristoffer Schou og ditto Linn Skåber, samt orkesterleder Jens Wendelboe live. Opp mot jul 1988 kom med ny utfordring: "....like til Betlehem". En barne og familiemusikal spunnet over temaet i juleevangeliet. Men hvor deltakerene skulle rekrutteres fordi de var dyktige og uavhengig av bakgrunnsmiljø. Dermed skulle musikalen være et bidrag til å bygge ned kunstige barrierer. Tanken var å gi nye talenter muligheter til å slå ut i full blomst på vei "til Betlehem". Alex ble hanket inn som regissør og drog med meg som sin assistent. Og for en tid vi hadde sammen med disse ungdommene og Asbjørn Arntsen som drivkraft, forfatter og komponist. Jeg har ikke tall på antall forestillinger og solister og andre deltakere som var med.
Og med det tonet 80-tallet ut; med "Showtime", "Tanga" og "...like til Betlehem". En sann blanding av musikalske uttrykk til glede for de som hørte på og opplevde. "Back to the eigthies" 80-tallet og videre kunne fylle bøker med opptredener, se bare min scene CV For hva mer kunne fremtiden bringe? Jo... |